Norwich terrier var en relativt ukjent hunderase i Undrumsdal

Kajenn - et år er gått.

         Vel, her er vi igjen, Kajenn har bodd hos oss et år . Hunden er blitt stor og voksen, men far er like barnslig etter mors definisjoner. Så mye har skjedd at jeg tror at vi alle trenger en liten oppsummering. Kajenn ble innkjøpt for at vi vel egentlig hadde litt lyst til å drive med utstilling. Det ble det ikke mer enn en av i år, men i stedet sitter vi med antakeligvis verdens beste brukshund. Hva kommer dette av ? Nå er det ikke slik at hun er en brukshund av typen lydighet eller agility. Men det viste seg ganske fort at hun fikk en oppgave å fylle her  på gården, og det gjør hun til fulle.
        Som noen av dere kanskje vet nå så bor vi på et småbruk i Undrumsdal i Norge. Det er hva vi kaller et "öppent landskap" med store flate skogkledde åser og jorder så langt øyet kan se. Vi " bor vid en landsväg "  så det er også mye som reker forbi husene, både folk og fant. Her driver vi med oppdrett av høns og fasaner, vi har gris og sau og mange andre dyr, så det er mye å passe på og gjete rundt husene. Og det er her Kajenn kommer inn i bildet. Har du noen gang sett en hund passe på at en gris ikke går ut på veien. Eller endevende kanin-stallen og fange mus bedre enn noen katt. Eller jage andre hunder og katter over alle hauger fordi de skremmer fasanene. Du har sikkert sett en hund være på alerten 24 timer i døgnet for å passe på at ingen uvedkommende nærmer seg huset - men en Norwich ? Det er vanskelig å snakke om Kajenn uten å få tårer i øynene, og mor påstår at jeg er mer glad i hunden enn i visse andre. Sistnevnte er selvfølgelig ikke sant. Men allikevel, hvorledes har det blitt slik ?
          Kajenn har ikke blitt dressert etter vanlige normer, jeg vil heller kalle det en slags myndig veiledning. Noe er blitt plukket opp hos Nita og Jul Hamlot, noe hos Ingrid Johansson og noe har vi funnet på selv. Jeg tror nemlig at det å oppdra en hund mer tradisjonelt når vi er to voksne, fem barn og en hund, vil bli veldig forvirrende, ikke minst for hunden. Hvordan tror du Kajenn har lært å fange mus for eksempel ? På utallige turer over jordene i høst etter at kornet var slått og i vinter på snøen. På jordene bor det mange mus i ganger i bakken, og disse har far og Kajenn utforsket. Snusing på musehullene. Hva er det ? Kajenn, liten, men på hugget, og til slutt så klarte vi å skremme en mus opp av hullet. Kajenn avlivet musa nesten instinktivt. Omtrent på samme måte som jeg har hørt Nita fortelle fra et opphold i Statene hvor man brukte Norwich til å desimere villkaniner. Jeg tror også at det fremdeles ligger mye bra instinkt latent igjen i hunden, fra før " Roughrider Jones" sin tid. Det gjelder bare å finne frem til dette.
          Dyret har også fått svært mye mosjon, fra første stund. En stund liknet hun kanskje mer på en orm enn en hund, men far har ingen tro på puddinger, og dette gjelder ikke minst små hunder. I frykt for å ha ertet på meg en samlet småhundeierstand i to kongeriker, så skal jeg komme med en forklaring, men først en liten historie. I vinter som var så var Kajenn og far på ringtrening sammen med en masse andre småhunder. Lhasa Apso, tibetanere, bichòn og en mengde andre hunder av liknende kaliber. Ingen terriere bortsett fra "dyret". I pausen ble alle hundene sluppet løs for å leke. På et glatt malt betonggulv. Alle dottene mot Kajenn. Det ble rått parti - de som hadde ull under potene var eliminert på sekunder - resten lå stødd som tygde slips utover gulvet i løpet av minutter. Nå tar far kanskje litt hardt i, men poenget er at Norwich'en fremviste en slik kontroll i bevegelsene, en slik hurtighet og eleganse at selv betydelig større hunder fikk problemer med å følge etter. For å kunne bevege seg på en slik måte kreves det en betydelig muskelmasse, nettopp fordi hunden er så kompakt. Der hvor en stor hund kan bevege seg med lange seige tak må Norwich'en bruke korte og hurtige.
           Kajenn har også blitt en betydelig kapasitet når det gjelder å spille fotball. Nå er hun ikke inne på rankinglista til FIFA ennå, men er godt plassert på den interne rankingen her på Ekeby, som bruket vårt heter. Nesten hver eneste kveld så er det en som tar seg tid til å spille en halvtimes tid med Kajenn. Ved siden av kveldsturene er dette en betydelig del av den mosjonen hun får nå. Fotball er veldig effektiv intervalltrening. Ekstra effektivt blir det også nå i vinter med snø, det er betydelig tyngre å løpe for en liten Norwich når det er snø på bakken.
             Nå syntes du kanskje at dette høres ut som en utrolig solskinnshistorie, og det er det også. Det eneste som kunne vært bedre er Kajenn's forhold til det å kjøre bil. Jeg vet ikke om dere husker turen til "Kungariket", da vi hentet valpen, men hun blir like elendig bare vi nærmer oss en bil enda. Spesielt mors lille grå Honda. Stockholmsturen står nok for Kajenn som et mareritt fremdeles. Vi som var så optimistiske og vaksinerte hunden mot rabies. Jeg tror vi trenger en vaksine mot bilsyke i stedet. Tror noen at det hjelper med Red Bull ? Far ble ganske bra i alle fall.
            Som sagt ; et år er gått, det er jul her på Ekeby og barna sitter på kjøkkenet og baker pepperkaker. Mellom stolbeina og små barneføtter glir det en liten svart skygge. En liten hund på jakt etter deig som faller ned på gulvet. Lydløs, og slik er hun i det meste som skjer om dagen. Du merker nesten ikke at hun er der, oppgavene sine passer hun. En hund som i allefall ikke far hadde stor tror på, han hadde jo i alle år drømt om å ha en dobbermann. Alle antakelser er gjort til skamme; små hunder er store de også. Igjen en stor takk til Nita og Jul. Og Ingrid. Og til alle dere andre; God Jul og et hjertelig godt Norwich - år. Lykke til med det kommende tusenårsskiftet. Og, Ingrid, mor ønsker seg en liten rød en også.....
                    Hjertelig hilsen alle oss på Ekeby.